Konkurranse om å revidere Bergen kommune

For å få et bilde av den politiske prosessen bak beslutningen om konkurranseutsetting, som ble fattet med knappest mulig flertall, anbefales Odd E. Rambøls kronikk «Kontroll med kontrollørene» i Bergens Tidende 03.11.2011, [http://blogg.bt.no/preik/2011/11/03/kontroll-med-kontrollorene/] Fra kronikken:
« I et demokrati er det visse områder som bør være hevet over den partipolitiske strid. Det er viktig at det er enighet om prosedyrene – at disse er demokratiske og åpne, og at man har tillit til at kontrollen som utøves ikke kan styres av flertallet. Derfor er kommunerevisjon og Kontrollutvalg gitt særbehandling i lovverket. Man forsøker å hindre at et politisk flertall benytter sin makt til å skjule kritikkverdige forhold.»

Dette er et viktig poeng. Kontrollutvalgene og revisorene i kommunene skal passe på at offentlige midler blir tatt vare på og anvendt på riktig måte i samsvar med lover, regler og demokratiske vedtak. Disse funksjonene er ikke egnet til å være brikker i politiske spill. De er derimot en del av grunnmuren som muliggjør at vi kan ha tillit til politikere og offentlig forvaltning. Følgelig må det være et tverrpolitisk ansvar å sørge for at det er kvalitet i revisjons- og kontrollarbeidet som vektlegges mest når praktiske løsninger skal besluttes. En god kontroll- og revisjonsordning kjennetegnes av at revisorene avdekker og rapporterer når politiske vedtak gir utilsiktede konsekvenser, det sløses med offentlige ressurser og når lover og regler brytes. Kompetente personer med lojalitet og motivasjon til å gjøre jobben godt er følgelig det viktigste.

Innsamling av penger og kontroll av hvordan de blir brukt

At det er forskjell på folk er det ingen tvil om. Noen av oss har alt vi trenger og mye mer i tillegg. Andre har ingenting.

Søndag 24. oktober skal mange tusen frivillige gå fra dør til dør for å samle inn penger til TV-aksjonen, som i år gir pengene til Flyktninghjelpen. Denne organisasjonen har 2600 ansatte og administreres fra Oslo. I fjor mottok organisasjonen bortimot 1 milliard kr, hvor staten, EU og FN var de største bidragsyterne. Som mottaker av TV-aksjonens innsamlede midler blir totalbeløpet i år trolig mye høyere.

Flyktninghjelpen ser ut til å ha forstått viktigheten av god styring og kontroll med hvordan midler forvaltes og brukes. Av årsrapporten for 2009 fremgår det at organisasjonen har innført balansert målstyring og etablert en database for å registrere og dokumentere kvantifiserbare resultater av programmer og aktiviteter. Det satses bevisst på å analysere virkninger av tiltak og lære slik at midler som innsamles og mottas stadig kan gi god avkastning i form av effektiv og god hjelp til mennesker som er på flukt fra sult, krig og konflikter. Det gjennomføres også evalueringer av programmer og aktiviteter, og revisorer engasjeres for å utføre kontroller. Selv om det en sjelden gang dukker opp saker hvor også ansatte i Flyktninghjelpen har misbrukt sin posisjon til å berike seg selv, er det grunn til å tro at Flyktninghjelpen er en av de organisasjoner som vi trygt kan støtte med en brukbar sikkerhet for at pengene blir brukt etter hensikten.

Dette er noe helt annet enn eksempelvis Kronprinsparets Humanitære Fond, hvor sekretariatsfunksjonen ivaretas av staben på Skaugum, og hvor et fagråd gir anbefalinger om hva det skal gis penger til. I følge et oppslag på nrk.no 02.10.10 er det ikke er noen system som sikrer at utdelte midler brukes etter hensikten, og følgelig er det i liten grad mulig å få kunnskap om effektene som oppnås av den bistanden som fondet yter.

Når jeg bidrar økonomisk til fellesskapet og gode formål, enten dette er via skatter og avgifter eller gjennom bidrag til organisasjoner, ønsker jeg en viss trygghet for at pengene blir brukt til det de er ment for og at resultater oppnås. Jeg forventer at personer i ledende posisjoner har sørget for at slike kontrollmekanismer er etablert og fungerer. Det samme bør Kronprinsparet gjøre, og derfor heretter prioritere å gi gaver til organisasjoner som har slike ordninger, eksempelvis Flyktninghjelpen.

Revisors uavhengighet: Kortslutning i Bergen bystyre

Bergen kommune har i sak 236-10, 20.09.2010, vedtatt å konkurranseutsette kommunerevisjonen. Det kan være mange gode grunner til å ta i bruk markedsmekanismer for å få den beste og/eller billigste løsning. I Bergen kommune er begrunnelsen fra bystyret at dette skal gjøres for å styrke uavhengigheten mellom revisjon og de som blir revidert. Dette er en total kortslutning, og ikke uproblematisk.

Tradisjonelt skilles det revisjonsfaglig mellom reell uavhengighet og tilsynelatende uavhengighet. Den reelle uavhengighet gjelder revisorenes holdning og den organisatoriske ordningen som må være slik at den som blir revidert ikke kan instruere revisor eller kvitte seg med revisor. Slik er ordningen etter kommuneloven, hvor revisor foretar revisjon av administrasjonen (rådmannen) og kommunens virksomhet. Det skal utføres revisjon på vegne av bystyret/kommunestyret, som via kontrollutvalget, skaffer en uavhengig revisor som kan gjøre jobben. Når kommunerevisorene er ansatt i kommunen er de ikke underlagt rådmannens instruksjonsmyndighet, men er ansvarlig overfor kontrollutvalget og bystyret. Den organisatoriske ordningen med ansatte revisorer er ikke en trussel mot uavhengigheten. Begrunnelsen for Bergen kommunes beslutning om konkurranseutsetting er logisk sett og reelt ikke holdbar.

Ulike forhold som kan representere svikt i uavhengigheten kan komme fra ulike hold, både når revisor er innført i kommunens arbeidstakerregister og når revisor er innført i kommunens leverandørregister. Derfor har revisor en selvstendig plikt til å vurdere sin egen uavhengighet. De revisjonsfaglige normer og reguleringen av revisjonsutførelse, enten det er en ansatt kommunerevisor eller ekstern oppdragstaker som utfører jobben, skal bidra til å sikre tilstrekkelig uavhengighet.

Når uavhengighet først trekkes frem som argument i debatten om hvorvidt den ene eller andre revisjonsordning er best, er det verdt å merke seg at ansatte kommunerevisorer stort sett bare trenger å tenke på å oppfylle sine revisjonsfaglige plikter innenfor økonomiske rammer. En ekstern kommersiell aktør må i tillegg oppfylle krav til faktureringsgrad og fortjeneste. En ekstern aktør vil dessuten ofte ha mange av kommunens tjenestebrukere, herunder selskaper som mottar tilskudd, utfører oppdrag for kommunen og som søker om tillatelser mv. på sine kundelister. Selv om revisorselskaper har god erfaring i å håndtere slike potensielle interessekonflikter og taushetsplikt i denne forbindelse, er det en kjensgjerning at slike interessekonflikter vil oppstå.

Flere i revisjonsbransjen mener at å ha ansatte revisorer medfører at man ikke er tilstrekkelig uavhengig. Dette inntrykket kan man kanskje danne seg dersom man ikke har satt seg godt nok inn i kommunenes organisatoriske løsninger, herunder myndighets- og ansvarsforhold. Etter min mening er det ikke avgjørende hvorvidt den enkelte revisor får lønn eller honorar, eller om selve engasjementet er forankret i ansettelse eller en kommersiell kontrakt.

Det viktigste er at revisor har god nok kompetanse og gode holdninger, herunder sterk lojalitet mot revisjonsformålene (som er lovfestet), og ikke minst tilstrekkelige tidsmessige og økonomiske rammer til å få utført revisjonsarbeid som bidrar til at politikerne og innbyggerne får beskjed når økonomisk informasjon fra administrasjonen er feil og ufullstendig. Videre skal revisorene i kommunal sektor utføre forvaltningsrevisjon som skal gi informasjon om hvorvidt ledelse, styring og kontroll er forsvarlig og effektiv, om ressurser brukes formålsrettet og effektivt og om tiltak gir de forutsatte resultater.

Et annet problem med begrunnelsen som bystyret i Bergen har valgt for konkurranseutsetting, er at eksisterende kommunerevisjon neppe kan delta i konkurransen. Hensikten er jo å ”øke uavhengigheten”, noe som med Bergen kommunes utgangspunkt ikke logisk lar seg gjennomføre dersom det gis mulighet for at videreføring av dagens ordning er aktuell. Det vil ikke være overraskende om dette skaper en rekke juridiske utfordringer for Bergen kommune.

Kommunal revisjon – Konkurranseutsetting av pris eller kvalitet?

I dag har jeg holdt kurs for kommunerevisorer i Østfold, hvor temaet var revisoretikk. Det var lagt opp til diskusjoner rundt sentrale tema som profesjonalitet, faglig kompetanse og integritet, taushetsplikt, åpenhet, objektivitet og uavhengighet.

I en tid hvor det pågår debatt om hva som er beste revisjonsordninger i kommunene, og i flere tilfeller også konkurranseutsetting av kommunerevisjon, var det særlig interessant å diskutere hvordan dette påvirker revisoretikken. Til tross for mange gode argumenter både for og mot de ulike mulige revisjonsordningene, var det likevel ikke lett å peke på at den ene ordningen uten videre er bedre enn den andre.

Revisjon representerer i dag et svært sentralt element i kontrollen med at offentlige ressurser blir anvendt i samsvar med forutsatte formål og til fellesskapets beste.  Uavhengighet og etablering av grunnlag for at revisorene skal kunne ta opp ethvert kritikkverdig forhold er mulig og uproblematisk innenfor samtlige organisasjonsmodeller, enten dette er ansatte revisorer, eksterne revisorer som arbeider i henhold til kontrakt, eller interkommunal revisjonsordning hvor det også er kontrakter som regulerer forholdet mellom det interkommunale revisjonsfirmaet og den enkelte kommune. Påstander som at ansatte revisorer ikke er uavhengige, og påstander om at eksterne revisorer ikke er uavhengige som følge av at de også kan være revisorer for kommunens brukere og leverandører, er lite holdbare, og er ikke overbevisende argumenter verken for eller mot den ene eller andre ordning.

Poenget er å finne en ordning som gir den enkelte kommune den beste revisjon i forhold til formålet med funksjonen, som innenfor regnskapsrevisjonen er å bekrefte økonomisk informasjon og innenfor forvaltningsrevisjon blant annet å se etter at ressurser brukes effektivt og at politiske vedtak og forutsetninger settes ut i livet og gir resultater som forutsatt.  Å oppnå dette når revisjonen utføres av en forretningsdrivende leverandør med kommersielle mål, krever andre former for kontraktsbestemmelser og annen oppfølging enn når revisorene er ansatt i en kommune eller i en interkommunal revisjonsenhet. Foretar man outsourcing av revisjonsfunksjoner uten å etablere egnede kontraktsmekanismer og oppfølgingsopplegg, mister man sannsynligvis som kommune mange av de fordelene man oppnår ved å ha erfarne revisorer ansatt i egen kommune eller i en interkommunal revisjonsordning. Veloverveide sammenligninger og vurderinger av hva som er beste løsning for den enkelte kommune krever mer enn enkle kostnadssammenligninger.

Ny bok: Kriminalitetsbegrensning ved hjelp av ledelse

Jeg har i dag gitt ut en ny men kort bok med tittelen Kriminalitetsbegrensning ved hjelp av ledelse og kontroll. Boka er på 60 sider inkludert innholdsfortegnelse og referanseliste. Fra forordet:

Sommeren 2009 ble jeg spurt om jeg ville bidra med et kapittel til en antologi om ledelse og økonomisk kriminalitet. Da kapittelet var omtrent ferdig skrevet ble det klart at redaktøren av boken ikke hadde fått inn de bidragene han hadde håpet på. Følgelig ble det ingen antologi i samsvar med planen. Jeg har derfor valgt å gjøre dette materialet tilgjengelig ved å utgi dette, og jeg har samtidig benyttet anledningen til å ta med en kort innledning om økonomisk kriminalitet, basert på noen sentrale strafferettslige emner. Samlet representerer dette materialet et grunnlag for å designe og forbedre ledelse og kontroll som er egnet for å oppnå styring mot virksomhetsmålene og som samtidig fungerer effektivt når det gjelder å begrense risikoen for tap som følge av økonomisk kriminalitet.

Boka finnes som “print-on-demand” og kan snart bestilles via blant annet Amazon og hos www.lulu.com, som står for publisering og distribusjon. (Her kan alle utgi sine bøker, uten kostnader av betydning, produktet kan bli billigere enn det som er ofte er mulig hos ordinære forlag, og dersom kundene liker boken og kjøper en del eksemplarer, kan forfatterens andel av totalprisen raskt bli en del høyere enn det som oppnås gjennom tradisjonelle forlag). Min nye bok er tilgjengelig her:

Den finnes også som e-bok. (ISBN 978-1-4452-8013-4)

Om rangering og vurdering av utdanningsinstitusjoner innen økonomi og ledelse

Stadig er det oppslag i norske medier om rangeringer av handelshøyskoler (business schools). Senest 25. januar 2010 hadde dn.no en artikkel om rangeringen av MBA-utdanninger som Financial Times utarbeider. Overskriften var ”Verdens beste MBA”, og hovedpoenget var at London Business School for første gang nå er på topp på denne listen, i motsetning til tidligere hvor det oftest har vært amerikanske institusjoner som har blitt rangert som nummer 1. Artikkelen hadde også en link til en artikkel publisert 07.12.2009 hvor hovedpoenget var at ”NHH knuser BI” på denne listen. Oppslaget i januar gjelder rangering av MBA programmer, mens oppslaget fra desember 2009 dreier seg om rangering av ”business schools”. Begge artikler er knappe på opplysninger om kriteriene som legges til grunn for rangeringen. Samtlige FT-rangeringer dreier seg om etterutdanning og lignende, og ikke om eksempelvis siviløkonomstudier.

Den sentrale utdanningen i Norge innen bedriftsøkonomi og ledelse mv. er ikke MBA (Master of Business Administration), men MSc, det vil si Master of Science i økonomi og administrasjon, også ofte kalt siviløkonomutdanning. I følge websidene til interesseorganisasjonen Siviløkonomene er det 10 utdanningssteder i Norge som tilbyr en masterutdanning som også gir siviløkonomtittelen. Ved TØH tilbys både MSc som gir siviløkonomtittel og andre masterutdanninger innen ledelse.

Det finnes også norske MBA-programmer. Eksempelvis tilbyr NHH et MBA-program i stragisk ledelse og et i økonomisk styring og ledelse, samt et i merkevareledelse. Disse er tilrettelagt for deltakere som tar utdanning ved siden av jobb. Det siste er noe av poenget med en MBA. Det er en utdanning man tar etter å ha opparbeidet relevant yrkeserfaring. NHH er ikke med i MBA-rankingen i Financial Times, siden ingen av MBA-programmene er fulltidsstudier. MBA-studier i Norge er i motsetning til de fleste MSc-studier, ikke finansiert over statsbudsjettet. Det er studentene selv eller deres arbeidsgivere som må betale. Prisen for en MBA-utdanning ved NHH er ca. 240.000 kr. Det finnes også noen MBA-programmer ved BI, og i Trondheim skal det nå utredes om det er grunnlag for å etablere et MBA-program der også. Til sammen er det i Norge likevel svært få som uteksamineres med MBA-vitnemål, og det kommer det også til å være i fremtiden. Med andre ord gir rangeringer av MBA-skoler et svært utilstrekkelig bilde av det mangfoldige og gode utdanningstilbudet vi har i Norge innen bedriftsøkonomi, styring og ledelse.

På ”business school”-listen fra desember 2009 er BI og NHH med. Denne  er basert på FTs øvrige rankinger, og det gis uttelling for blant annet uteksaminerte kandidaters lønnsnivå, og noen få poeng for formelt kvalifikasjonsnivå for den vitenskapelige staben, og forskningsproduksjon. Rangeringene sier ikke noe direkte om kvaliteten på bachelorstudier og MSc-studier, og heller ikke noe som helst om studentenes fornøydhet med utdanningstilbudet og læringsutbyttet fra studiene, noe som kanskje bør veie ganske mye ved valg studiested.